En deilig dag

Nå har sommerlekene og lekene til sandkassa kommet ut, så nå er det bare for unga å leke og leke.

Idag var det kjempefint vær. Det så ikke så lovende ut da langhelgen begynte så jeg trodde ikke jeg skulle få gjort noe mer med hagen nå heller. Men heldigvis ble det skinnende sol hele dagen. Det betyr jo også at nå er jeg ganske sliten. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle bli ferdig med gravinga denne helga hvis det bare ikke regnet. Jeg har gravd og gravd flere dager på rad. Det som gjorde det til et drittarbeid var steiner, grus og masse røtter (noen like tjukke som håndleddet mitt). Fordi jeg gravde i et bringebærkjerr har jeg vært nøye med røttene. Det jeg ikke visste var at de største og verste var fra treet som sto i nærheten.

Så jeg sto på kne og dro røtter nesten konstant. Toppen av selvtillit kjente jeg da en av nabounga (4-5 år) kom bort og lurte på hva jeg dreiv med. Jeg forklarte ham det. Da spurte han: "går det bra med deg". I en medfølende tone!!! Følte ikke akkurat at jeg fremsto i noe bra lys da gitt. Til slutt var det nok. Da anså jeg meg ferdig når svetten silte og arma skalv. Men da kom eldstemann og syntes dette så veldig morsomt ut. Han skulle hjelpe til. Vi som har barn vet alle hvor hjelpsomme de er, nesten for mye av det gode noen ganger. Jeg lasta på 4 sekker jord og han sto med spade og kasta utover. Da det var gjort fikk han og nabogutten lov til å legge steiner rundt bedet. Da det var gjort sa jeg at nå er vi ferdig. Det var ikke særlig lystelig å høre for sønnen min. "Skal vi ikke plante blomster da, mamma?" Dessverre hadde jeg ikke beregnet nok jord så vi hadde for lite. Det prøvde jeg å forklare, men fornuftige ting går ikke inn når han er misfornøyd. Jeg fikk ham blid ved at jeg lovet at vi skulle rydde steingrunnen under tørkesnora fri for gress og mose. Åh du milde måne! Jeg sto bøyd og skjærte vekk mose sammen med sønnen min. Han var så fornøyd med at han hjalp meg. Jeg var mer og mer sliten. Skjelvende bein og armer, og verkende rygg. Overlever jeg dette var tanken som for igjennom hodet. Til slutt var vi ferdige. Både jeg og steingrunnen. Men nå er jeg selvfølgelig fornøyd med dagens arbeid.

Her har jeg gravd på overflaten. Nå skal jeg begynne med røttene.

Noe som også er artig er jo at jeg til å begynne med ikke hadde ordentlige redskaper så jeg gravde med en spade med ødelagt håndtak. Det gjorde det ikke akkurat lett å komme ned i dybden. Jeg måtte til pers og handla inn noe der.

Synes dere ikke dere hører sønnen min rope: " kom igjen, mamma. vi er ikke ferdige ennå " når jeg prøver å snike meg til en bitteliten pustepause?

Her er det ferdige resultatet. Steinene må kanskje ordnes litt, men foreløpig synes jeg ungas resultat ble bra. Nå mangler det littegrann jord så kan jeg begynne å plante. Jeg har innsett at en stor furu faktisk skygger for bedet mesteparten av dagen så hvis noen der ute har forslag på stauder som liker halvskygge og skygge så tar jeg imot det med takk.